Rappfot og Pilgjente

Rappfot og Pilgjente

Rappfot og Pilgjente er den første av Fritz Steubens indianerbøker utgitt på norsk, og en oversettelse av Schneller Fuß und Pfeilmädchen fra 1935, egentlig den femte boken i serien. En slags prequel om du vil. Serien handler om indianerhøvdingen Tecumseh, som i denne boken er en ung gutt som møter bokens hovedpersoner, de tyske nybyggerne Lene og Jasper – alle tre 12 år gamle, som har forvillet seg ut i villmarken.

Som tittelen allerede avslører er dette en spesiell barnebok. «Gjente» er ikke en måte å skrive på de fleste er kjent med, og boken skriver seg også fra 1944 og forlaget Kamban. Den er altså ikke bare et eksempel på en barnebok utgitt under krigen på NS-norsk, men en bok utgitt på et SS-vennlig forlag eid av Hans S. Jacobsen. Jacobsen var ikke bare forlegger, men også aktiv i Germanske SS Norge og fylkesmann i Østfold under krigen, samt aktiv i den såkalte Ragnarok-kretsen. Forlaget brukte han til å utgi filosofiske verker av betydning for nasjonalsosialismen (blant annet en praktfull utgave av Nietzsches Slik talte Zarathustra med omslag av Harald Damsleth), og altså indianerbøker.rappfotliten

Jeg har dessverre ikke enda lest hele serien, men den første, eller femte, boken er grunnlag nok til å gjøre seg en hel del betraktninger. Man skulle kanskje forvente at en bokserie som ikke bare ble oversatt og utgitt på et SS-forlag, men også i en tid med streng papirrasjonering var en sterkt ideologisk bok. Og det må man nok si at den er. Steubens bøker var svært populære i Tyskland under Hitler-perioden til tross for streng ideologisk sensur og kontroll. Etter krigen ble bøkene «renset» for nasjonalsosialisme og gjenutgitt på femtitallet.

Så hva er dette ideologiske innholdet?

I det store og hele er boken en klassisk fish out of water-fortelling hvor fordommer brytes ned og et fellesskap oppstår på bakgrunn av felles erfaringer og forståelse. Ved å vise forskjeller gjennom en kjent linse lærer vi å forstå det fremmede. Jasper, som er vår inngangsport til fortellingen, lærer seg indianernes liv å kjenne og blir kritisk til sivilisasjonens korrumperende egenskaper. Den hvite mann kjøper og selger landet til indianerne uten engang å eie det, og indianerne er stolte krigerfolk som lever under ulykke og nød, som følge av den hvite manns handlinger.

De fleste ville kanskje forvente rasisme mot indianerne, basert på nasjonalsosialismens tanker om arisk og germansk overmakt, men så enkelt er det ikke. Selv om raseforskjellene er et tema, som jeg kommer tilbake til avslutningsvis er det ikke i den form vi kanskje vi tenke på som typisk rasisme. Nasjonalsosialismen var i tillegg til raseideologi også en dygdsideologi. Et folk var noe i kraft av sine egenskaper, og dette skinner gjennom i hele boken. Tecumseh og hans indianere er nok ikke tyske, men de har beundringsverdige dyder. På et tidspunkt kan Jasper endatil se at Tecumseh har «en stolt, fri holdning og et ansikt som lyste av ærlighet og klokskap.» (s. 28) Denne stoltheten og friheten er et ideal for nasjonalsosialismen. (Skjønt, det kan være vanskelig for oss i dag å forbinde SS og nasjonalsosialsme med noen som helst form for frihet.)

Dette er et uttrykk for en beundring av the noble savage, som var vanlig i SS og nasjonalsosialismen ellers, og også kan se skinne gjennom hos SS-mannen Per Imerslund (også utgitt på Kamban). I stor grad handler det om beundring for maskuline og krigerske samfunn hvor menn ikke bare må kjempe, men bygge landet og verne det (og sine kvinner) mot alle slags trusler. Og slik oppfattet man indianerne, såvel som spartanerne og germanerne. Jasper, bokens hovedperson, blir også utpekt til kriger av indianerguttene, og får navnet Rappfot. Dette etter utallige styrkeprøver mot Tecumseh, som er likeverdig med Jasper. De er begge overlegne de andre indianerguttene i stammen. Gjennom å få et indianernavn og bli tatt opp som en slags kriger i stammen vises det hvordan krigernes fellesskap er selve grunnlaget for samfunnet de lever i.

Dette krigerfellesskapet og forpliktelsen det er å beskytte sitt folk og sitt land kommer godt til syne når landsbyen oppdager en flokk med bøfler på vei mot dem. Guttegjengen er utenfor landsbyen, men har alltid med seg våpen. Det «var en æressak at alle hadde bue, pil og tomahawk». (s. 54). En tomahawk er ikke et egnet jaktvåpen, men et krigsvåpen, og beredskapen guttene har handler om forsvar mot angripere. Som det heter seg: «Krigerne smilte, og alvoret til mennene forsvant, da de så barna fare omkring i teltene for å hente våpnene sine. Den hvite mann var langt unna. Fare var livets innhold for en kriger. Men guttene var stammens stolthet.» (s. 91, min uthevning) Dette er i forkant av et rituale som skal feire de ungene mennene og deres fremtid som krigere. Det er ikke vanskelig å se for seg at noen som hadde lest Erling Winsnes utlegninger om livsfarens lov også skulle føle seg hjemme med en slik tanke.

Et annet moment viktig i nasjonalsosialismen var førerideologien, og denne lever i beste velgående i boken. Tecumseh fremstilles som en naturlig leder som alle følger, med beundring og respekt. Han fremstilles som «enehersker over guttebanden» i landsbyen (s. 30) og dette er ikke en rolle han har grepet eller truet seg til, men fått i lys av sine fysiske egenskaper og personlighet. Selv ikke i flokk klarer guttegjengen Tecumseh er leder for å hamle opp med ham i vennskaplig bryting i vannet. Han er simpelthen en ener, og omtales flere steder i boken nettopp som fører. I det store ritualet for de unge krigerne, som tidligere nevnt, vinner naturligvis også Tecumseh en ridekonkurranse, og blir bare slått av Jasper i kappløp. Tecumseh er fremst blant indianerne, men germanske Jasper er overlegen også ham.

Det kommer også frem at indianerne har dyp respekt for sine fedre, og aldri ville satt seg opp mot deres ord. Det kan ikke på noen måte falle dem inn. (s. 56). Dette er et uttrykk for et paternalistisk og autoritært, tradisjonalistisk samfunn – som igjen henger sammen med det dygdsetiske. Fedrene hersker både i kraft av sin maskulinitet og sin livserfaring. Og det vet deres barn instinktivt. Når Jasper foreslår at en indianer skal være ulydig mot sin far blir han forklart dette, og skammer seg over å tenke annerledes. Den maskuline paternalismen kommer også til uttrykk gjennom at når landsbyen flyttes rir mennene, og Jasper, mens Lene må gå. Dette er fordi mennene er krigere, og må kunne bevege seg raskt for å møte trusler. Lene er ikke like hardfør som indianerkvinnene og må gi dette opp etter tre dager med mye klaging. Hun får sitte på en hest, og viser seg overraskende nok som en bedre rytter jevnaldrende indianergutter. Likefullt mener hun at hun skulle ønske hun «var født som indianergjente». (s. 69) De andre indianerguttene, inkludert Tecumseh, reagerer på at Lene får ri på hest sammen meg krigerne, men holder det for seg selv av respekt for Jasper. Tvert i mot viser de frem sine mest avanserte rideteknikker for henne for å imponere henne, inkludert blinkskyting med bue fra hesterygg.

Her er det en viktig forskjell på indianerne og de tyske nybyggerne. Lene er bedre til å skyte raskt med bue enn indianerguttene. Hun er til og med raskere enn Tecumseh. Hun er, som indianerne sier, verdig til å bli tatt opp blant krigerne i stammen. De eldres råd drøfter det, og utroper henne til kriger, med navnet Hvite Kriger-Pilgjente. Man kan knapt si at nasjonalsosialismen la vekt på likestilling, men dette er nok et uttrykk for beundringen for krigerske evner og krigerske samfunn. Også for kvinner er det ærerikt å kunne beskytte sitt folk og sitt land. Dette beviser hun også gjennom å være avgjørende når Tecumsehs guttegjeng leker krig mot en annen guttegjeng, og hun blir Tecumsehs likebyrdige på mange måter.

Jeg har tidligere skrevet om bruken av ritualer i Nasjonal Samling, og jeg merker meg også en ikke helt uvesentlig likhet mellom hvordan ritualer fremstilles i Rappfot og Pilgjente, og hvordan de både ble brukt og oppfattet i NS. Indianerne er samlet til råds, og krigerne samles av medisinmennene til et storslagent rituale med dans rundt bål, tromming og trestaker med våpen og klær etter avdøde krigere stukket ned i en sirkel rundt ritualplassen. Det vektlegges hvordan ritualet knytter dem enda tettere sammen enn tidligere. Det foregår flere slike ritualer over flere dager, og sammenhengen mellom ritualene og stammens fellesskapsfølelse og krigernes rolle i stammen kommer tydelig frem. Disse ritualene er svært detaljert beskrevet over et betydelig antall sider, og er viktige både for å forstå stammestrukturene, de forskjellige individenes roller og det ideologiske innholdet. Tecumseh, Lille Jeger (en av guttene i Tecumsehs gjeng), Lene og Jasper er enere og naturlige førere. De utmerker seg i konkurranser og vises frem som sterke krigere og jegere. Det hele avsluttes med at de nye krigerne, inkludert Lene, blir merket med et knivkutt i overarmen, hvor det føres en trepinne gjennom kuttet for å lage et arr, før alle også blir pisket og må bevise at de kan stå oppreist til tross for smertene.

Disse smerteritualene er nok fremmede og ville blitt oppfattet som barbarisk av de fleste nasjonalsosialister, men de viser hvordan indianerne i denne boken vektla evnen til å kjempe, prestere og holde ut smerter. Jeg er ikke noen ekspert på indiansk historie og kan ikke bedømme om dette er et autentisk rituale, men det minner om ritualer slik de for eksempel ble praktisert av mandan-stammen, og vises frem i A Man Called Horse, for eksempel. (Det er i det hele tatt mange likhetstrekk mellom Rappfot og Pilgjente og A Man Called Horse, om enn med et litt annet publikum i tankene, og et litt annet ideologisk innhold.) Lene og Jasper får heller ikke gå gjennom den siste og mest krevende delen av smerteritualet, fordi andre i stammen oppfatter alle hvite som mordere, og nekter dem å delta. Dette skaper mye problemer, fordi Tecumseh og andre oppfatter dem som en del av stammen, og beskytter dem, noe som befester hans posisjon som fører (s. 110) Han velger til slutt å innlemme Jasper og Lene i stammen gjennom at alle i guttegjengen, inkludert de to, blander blod i en skål og drikker det. Dette gjør dem til blodsbrødre, krigere, stammefrender og knytter dem sammen i et skjebnefellesskap.

Mistroen mot Jasper og Lene truer med å skape krig mellom forskjellige familier i stammen, men det løser seg gjennom rådslagning hvor Tecumsehs ord er tungen på vektskålen, og redder livene deres, gjennom å påpeke at de er blodsbrødre med ham og de andre guttene i stammen. Om de skal drepes, må de også drepe sine egne sønner og Tecumseh.

Dette til tross blir Jasper og Lene bortvist fra stammen, de er tross alt ikke indianere men hvite. Og det er ikke bra å blande folkene på en slik måte, og boken slutter med at de to kommer hjem til sine tyske nybyggerforeldre etter eventyr og opplevelser.

Strukturelt og innholdsmessig deler historien mye med såkalte abduction narratives, som tar for seg hvordan nybyggere enten blir røvet eller blir reddet av indianere og lærer om deres kultur, før de ofte blir del av stammen eller slaver, før de rømmer og kommer tilbake til de hvite. I starten er møtet med indianerne skremmende, mens deres skikker gradvis blir fremstilt som forståelige og nødvendige under deres levekår. Det interessante med Rappfot og Pilgjente er at Jasper og Lene ikke rømmer, men blir sendt hjem til sine, fordi de ikke tilhører folkefellesskapet selv om de er både blodsbrødre og har blitt akseptert som krigere, beskyttet av selveste Tecumseh. De kan leve i fred med indianerne, men ikke være indianere. Åpenbart fordi raseideologi ligger til grunn for fortellingen, og det er nødvendig å vise et tyskere er tyskere, og indianere indianere.

I det hele tatt er det en klassisk guttebok, men med ikke uvesentlig ideologisk innhold som passet SS og nasjonalsosialismen godt. At den ble prioritert som propaganda for å vinne hjertene til unge gutter i en vanskelig tid er ikke vanskelig å forstå.

Alle sitater og sidehenvisninger er hentet fra Steuben, F. (1944) Rappfot og Pilgjente Oslo: Kamban forlag

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s