Rappfot og Pilgjente

Rappfot og Pilgjente

Rappfot og Pilgjente er den første av Fritz Steubens indianerbøker utgitt på norsk, og en oversettelse av Schneller Fuß und Pfeilmädchen fra 1935, egentlig den femte boken i serien. En slags prequel om du vil. Serien handler om indianerhøvdingen Tecumseh, som i denne boken er en ung gutt som møter bokens hovedpersoner, de tyske nybyggerne Lene og Jasper – alle tre 12 år gamle, som har forvillet seg ut i villmarken.

Som tittelen allerede avslører er dette en spesiell barnebok. «Gjente» er ikke en måte å skrive på de fleste er kjent med, og boken skriver seg også fra 1944 og forlaget Kamban. Den er altså ikke bare et eksempel på en barnebok utgitt under krigen på NS-norsk, men en bok utgitt på et SS-vennlig forlag eid av Hans S. Jacobsen. Jacobsen var ikke bare forlegger, men også aktiv i Germanske SS Norge og fylkesmann i Østfold under krigen, samt aktiv i den såkalte Ragnarok-kretsen. Forlaget brukte han til å utgi filosofiske verker av betydning for nasjonalsosialismen (blant annet en praktfull utgave av Nietzsches Slik talte Zarathustra med omslag av Harald Damsleth), og altså indianerbøker.rappfotliten

Jeg har dessverre ikke enda lest hele serien, men den første, eller femte, boken er grunnlag nok til å gjøre seg en hel del betraktninger. Man skulle kanskje forvente at en bokserie som ikke bare ble oversatt og utgitt på et SS-forlag, men også i en tid med streng papirrasjonering var en sterkt ideologisk bok. Og det må man nok si at den er. Steubens bøker var svært populære i Tyskland under Hitler-perioden til tross for streng ideologisk sensur og kontroll. Etter krigen ble bøkene «renset» for nasjonalsosialisme og gjenutgitt på femtitallet.

Så hva er dette ideologiske innholdet?

I det store og hele er boken en klassisk fish out of water-fortelling hvor fordommer brytes ned og et fellesskap oppstår på bakgrunn av felles erfaringer og forståelse. Ved å vise forskjeller gjennom en kjent linse lærer vi å forstå det fremmede. Jasper, som er vår inngangsport til fortellingen, lærer seg indianernes liv å kjenne og blir kritisk til sivilisasjonens korrumperende egenskaper. Den hvite mann kjøper og selger landet til indianerne uten engang å eie det, og indianerne er stolte krigerfolk som lever under ulykke og nød, som følge av den hvite manns handlinger.

De fleste ville kanskje forvente rasisme mot indianerne, basert på nasjonalsosialismens tanker om arisk og germansk overmakt, men så enkelt er det ikke. Selv om raseforskjellene er et tema, som jeg kommer tilbake til avslutningsvis er det ikke i den form vi kanskje vi tenke på som typisk rasisme. Nasjonalsosialismen var i tillegg til raseideologi også en dygdsideologi. Et folk var noe i kraft av sine egenskaper, og dette skinner gjennom i hele boken. Tecumseh og hans indianere er nok ikke tyske, men de har beundringsverdige dyder. På et tidspunkt kan Jasper endatil se at Tecumseh har «en stolt, fri holdning og et ansikt som lyste av ærlighet og klokskap.» (s. 28) Denne stoltheten og friheten er et ideal for nasjonalsosialismen. (Skjønt, det kan være vanskelig for oss i dag å forbinde SS og nasjonalsosialsme med noen som helst form for frihet.)

Dette er et uttrykk for en beundring av the noble savage, som var vanlig i SS og nasjonalsosialismen ellers, og også kan se skinne gjennom hos SS-mannen Per Imerslund (også utgitt på Kamban). I stor grad handler det om beundring for maskuline og krigerske samfunn hvor menn ikke bare må kjempe, men bygge landet og verne det (og sine kvinner) mot alle slags trusler. Og slik oppfattet man indianerne, såvel som spartanerne og germanerne. Jasper, bokens hovedperson, blir også utpekt til kriger av indianerguttene, og får navnet Rappfot. Dette etter utallige styrkeprøver mot Tecumseh, som er likeverdig med Jasper. De er begge overlegne de andre indianerguttene i stammen. Gjennom å få et indianernavn og bli tatt opp som en slags kriger i stammen vises det hvordan krigernes fellesskap er selve grunnlaget for samfunnet de lever i.

Dette krigerfellesskapet og forpliktelsen det er å beskytte sitt folk og sitt land kommer godt til syne når landsbyen oppdager en flokk med bøfler på vei mot dem. Guttegjengen er utenfor landsbyen, men har alltid med seg våpen. Det «var en æressak at alle hadde bue, pil og tomahawk». (s. 54). En tomahawk er ikke et egnet jaktvåpen, men et krigsvåpen, og beredskapen guttene har handler om forsvar mot angripere. Som det heter seg: «Krigerne smilte, og alvoret til mennene forsvant, da de så barna fare omkring i teltene for å hente våpnene sine. Den hvite mann var langt unna. Fare var livets innhold for en kriger. Men guttene var stammens stolthet.» (s. 91, min uthevning) Dette er i forkant av et rituale som skal feire de ungene mennene og deres fremtid som krigere. Det er ikke vanskelig å se for seg at noen som hadde lest Erling Winsnes utlegninger om livsfarens lov også skulle føle seg hjemme med en slik tanke.

Et annet moment viktig i nasjonalsosialismen var førerideologien, og denne lever i beste velgående i boken. Tecumseh fremstilles som en naturlig leder som alle følger, med beundring og respekt. Han fremstilles som «enehersker over guttebanden» i landsbyen (s. 30) og dette er ikke en rolle han har grepet eller truet seg til, men fått i lys av sine fysiske egenskaper og personlighet. Selv ikke i flokk klarer guttegjengen Tecumseh er leder for å hamle opp med ham i vennskaplig bryting i vannet. Han er simpelthen en ener, og omtales flere steder i boken nettopp som fører. I det store ritualet for de unge krigerne, som tidligere nevnt, vinner naturligvis også Tecumseh en ridekonkurranse, og blir bare slått av Jasper i kappløp. Tecumseh er fremst blant indianerne, men germanske Jasper er overlegen også ham.

Det kommer også frem at indianerne har dyp respekt for sine fedre, og aldri ville satt seg opp mot deres ord. Det kan ikke på noen måte falle dem inn. (s. 56). Dette er et uttrykk for et paternalistisk og autoritært, tradisjonalistisk samfunn – som igjen henger sammen med det dygdsetiske. Fedrene hersker både i kraft av sin maskulinitet og sin livserfaring. Og det vet deres barn instinktivt. Når Jasper foreslår at en indianer skal være ulydig mot sin far blir han forklart dette, og skammer seg over å tenke annerledes. Den maskuline paternalismen kommer også til uttrykk gjennom at når landsbyen flyttes rir mennene, og Jasper, mens Lene må gå. Dette er fordi mennene er krigere, og må kunne bevege seg raskt for å møte trusler. Lene er ikke like hardfør som indianerkvinnene og må gi dette opp etter tre dager med mye klaging. Hun får sitte på en hest, og viser seg overraskende nok som en bedre rytter jevnaldrende indianergutter. Likefullt mener hun at hun skulle ønske hun «var født som indianergjente». (s. 69) De andre indianerguttene, inkludert Tecumseh, reagerer på at Lene får ri på hest sammen meg krigerne, men holder det for seg selv av respekt for Jasper. Tvert i mot viser de frem sine mest avanserte rideteknikker for henne for å imponere henne, inkludert blinkskyting med bue fra hesterygg.

Her er det en viktig forskjell på indianerne og de tyske nybyggerne. Lene er bedre til å skyte raskt med bue enn indianerguttene. Hun er til og med raskere enn Tecumseh. Hun er, som indianerne sier, verdig til å bli tatt opp blant krigerne i stammen. De eldres råd drøfter det, og utroper henne til kriger, med navnet Hvite Kriger-Pilgjente. Man kan knapt si at nasjonalsosialismen la vekt på likestilling, men dette er nok et uttrykk for beundringen for krigerske evner og krigerske samfunn. Også for kvinner er det ærerikt å kunne beskytte sitt folk og sitt land. Dette beviser hun også gjennom å være avgjørende når Tecumsehs guttegjeng leker krig mot en annen guttegjeng, og hun blir Tecumsehs likebyrdige på mange måter.

Jeg har tidligere skrevet om bruken av ritualer i Nasjonal Samling, og jeg merker meg også en ikke helt uvesentlig likhet mellom hvordan ritualer fremstilles i Rappfot og Pilgjente, og hvordan de både ble brukt og oppfattet i NS. Indianerne er samlet til råds, og krigerne samles av medisinmennene til et storslagent rituale med dans rundt bål, tromming og trestaker med våpen og klær etter avdøde krigere stukket ned i en sirkel rundt ritualplassen. Det vektlegges hvordan ritualet knytter dem enda tettere sammen enn tidligere. Det foregår flere slike ritualer over flere dager, og sammenhengen mellom ritualene og stammens fellesskapsfølelse og krigernes rolle i stammen kommer tydelig frem. Disse ritualene er svært detaljert beskrevet over et betydelig antall sider, og er viktige både for å forstå stammestrukturene, de forskjellige individenes roller og det ideologiske innholdet. Tecumseh, Lille Jeger (en av guttene i Tecumsehs gjeng), Lene og Jasper er enere og naturlige førere. De utmerker seg i konkurranser og vises frem som sterke krigere og jegere. Det hele avsluttes med at de nye krigerne, inkludert Lene, blir merket med et knivkutt i overarmen, hvor det føres en trepinne gjennom kuttet for å lage et arr, før alle også blir pisket og må bevise at de kan stå oppreist til tross for smertene.

Disse smerteritualene er nok fremmede og ville blitt oppfattet som barbarisk av de fleste nasjonalsosialister, men de viser hvordan indianerne i denne boken vektla evnen til å kjempe, prestere og holde ut smerter. Jeg er ikke noen ekspert på indiansk historie og kan ikke bedømme om dette er et autentisk rituale, men det minner om ritualer slik de for eksempel ble praktisert av mandan-stammen, og vises frem i A Man Called Horse, for eksempel. (Det er i det hele tatt mange likhetstrekk mellom Rappfot og Pilgjente og A Man Called Horse, om enn med et litt annet publikum i tankene, og et litt annet ideologisk innhold.) Lene og Jasper får heller ikke gå gjennom den siste og mest krevende delen av smerteritualet, fordi andre i stammen oppfatter alle hvite som mordere, og nekter dem å delta. Dette skaper mye problemer, fordi Tecumseh og andre oppfatter dem som en del av stammen, og beskytter dem, noe som befester hans posisjon som fører (s. 110) Han velger til slutt å innlemme Jasper og Lene i stammen gjennom at alle i guttegjengen, inkludert de to, blander blod i en skål og drikker det. Dette gjør dem til blodsbrødre, krigere, stammefrender og knytter dem sammen i et skjebnefellesskap.

Mistroen mot Jasper og Lene truer med å skape krig mellom forskjellige familier i stammen, men det løser seg gjennom rådslagning hvor Tecumsehs ord er tungen på vektskålen, og redder livene deres, gjennom å påpeke at de er blodsbrødre med ham og de andre guttene i stammen. Om de skal drepes, må de også drepe sine egne sønner og Tecumseh.

Dette til tross blir Jasper og Lene bortvist fra stammen, de er tross alt ikke indianere men hvite. Og det er ikke bra å blande folkene på en slik måte, og boken slutter med at de to kommer hjem til sine tyske nybyggerforeldre etter eventyr og opplevelser.

Strukturelt og innholdsmessig deler historien mye med såkalte abduction narratives, som tar for seg hvordan nybyggere enten blir røvet eller blir reddet av indianere og lærer om deres kultur, før de ofte blir del av stammen eller slaver, før de rømmer og kommer tilbake til de hvite. I starten er møtet med indianerne skremmende, mens deres skikker gradvis blir fremstilt som forståelige og nødvendige under deres levekår. Det interessante med Rappfot og Pilgjente er at Jasper og Lene ikke rømmer, men blir sendt hjem til sine, fordi de ikke tilhører folkefellesskapet selv om de er både blodsbrødre og har blitt akseptert som krigere, beskyttet av selveste Tecumseh. De kan leve i fred med indianerne, men ikke være indianere. Åpenbart fordi raseideologi ligger til grunn for fortellingen, og det er nødvendig å vise et tyskere er tyskere, og indianere indianere.

I det hele tatt er det en klassisk guttebok, men med ikke uvesentlig ideologisk innhold som passet SS og nasjonalsosialismen godt. At den ble prioritert som propaganda for å vinne hjertene til unge gutter i en vanskelig tid er ikke vanskelig å forstå.

Alle sitater og sidehenvisninger er hentet fra Steuben, F. (1944) Rappfot og Pilgjente Oslo: Kamban forlag

Reklamer

SIGINT

Om du puster har du antagelig fått med deg farsotten Pokémon Go, som herjer ikke bare Norge men hele kloden for tiden. Om du mot formodning ikke har hørt om det kan jeg avsløre at det er et augmented reality-spill hvor brukerne løper, går og kjører rundt i den virkelige verden for å fange virtuelle smådyr med søte fasonger og rare navn, som Bulbazaur, Charmander og Pikachu.

Det virker veldig morsomt, og Niantic har skapt et spill som har oppnådd det mødrene våre på åttitallet ikke klarte: å få dataspillnerdene ut av kjellerne og ut i det fine været. Det er en bragd!

Men jeg spiller ikke. Ikke bare fordi Pokémon generelt er en greie jeg ikke interesserer meg for, men fordi Pokémon Go er et gratisspill du installerer på telefonen din. Og som vi alle burde vite: if you’re not paying for product, you are the product. Det var sånn lenge før Internett og mobilapper, men det er en stadig mer lønnsom bransje.

Datatilsynet uttrykker bekymring: Niantic må finansiere utviklingen av spillet, og nødvendigvis lager de ikke et spill uten å ha profitt i tankene og telefonen din inneholder mange spennende muligheter for akkurat det. For eksempel sanker apps informasjon om hvem du mailer med (og kanskje leser de også mailene), hvilke nettsider du surfer på med telefonen, hvilke butikker du bruker i den fysiske virkeligheten (takket være «check in»-muligheter) og hvor i verden du beveger deg (via telefonens GPS). Disse dataene selges videre til tredjeparter som generer databaser for tilpasset markedsføring. Spesielt er det Facebook og Google som driver med denne virksomheten, via deres egne dedikerte apps, eller andre apps de eier – som Facebook-eide Instagram. Noen av appene går veldig langt i å gi seg selv rettigheter til å samle informasjon om deg, slik som Facebook Messenger som du har godkjent at kan aktivere mikrofonen når som helst og lytte til dine samtaler med mer. Jeg bruker ikke Facebook via telefonen.

Akkurat hvilke data som samles inn, når, hvor og hvem som har tilgang til dem eller kan kjøpe dem er naturligvis forretningshemmeligheter, så det vet vi lite om. Det vi derimot vet mye om er at datasikkerheten til selskaper som samler data ikke alltid er bra nok, og at data kan lekkes, stjeles og misbrukes. Spesielt er det lett om dataene lagres i land med generelt dårlig sikkerhet eller svak lovgivning knyttet til personvern.

Dette vet folk. Men visste du at det er Pokéstop inne på området til minst én norsk militærleir? Maukstadmoen. Sikkert flere også.

Et Pokéstop er et sted hvor det finnes Pokémon som kan fanges. For å finne den må du gå til stedet og aktivere kameraet, og sender dermed data fra GPS, kamera og telefonen generelt til Niantic – som lagrer dette i en database sammen med brukerkontoen din. Med andre ord har Niantic potensielt tilgang til foto, koordinater og delvis lister over personell som er stasjonert i leiren og folk som beveger seg i nærheten. Dette har de lovlig mulighet til å selge videre, og det er også noe de gjør. Det handler altså ikke bare om personvern som prinsippsak.

Norge er et relativt sett fredelig land med lavt trusselnivå knyttet til invasjon og sånne ting. Men forestill deg at Pokémon Go var populært i forkant av Russlands snikinvasjon av Ukraina, og at Russland via private selskaper kunne kjøpe informasjonen nevnt ovenfor om ukrainske militærinstallasjoner og personell. Slik at de kunne drive rettet spionasje mot individuelle offiserer basert på hvor de var stasjonert. I gode gamle dager, under den kalde krigen var telefonavlytting av motparten en teknisk krevende gullgruve. Nå kan du muligens kjøpe deg rett inn i SMSene, mailene, telefonloggene og Pokémonstallene deres. (Og tenk, Snapchat. Her snakker vi utpressingsmuligheter.)

For noen år tilbake var jeg så heldig at jeg fikk jobbe perifert med industrispionasje. Jeg skal ikke si for hvem eller hvordan, men jeg var en av flere som sanket informasjon om norske bedrifter på vegne av andre bedrifter under dekke av å være interesserte kunder. All informasjonen var åpent tilgjengelig for hvem som helst som spurte, men jobben min var å sammenfatte den til statistikk og oversikter, og da snakker vi plutselig om etterretning. Det var svært interessant fordi jeg mistet naiviteten min med tanke på hva bedrifter driver med, og hvor mye penger de er villige til å bruke for å skaffe seg informasjon om konkurrenter. Og om eksempelet mitt med en liten norsk militæreinstallasjon ovenfor er litt fjernt fra de flestes virkelighet er industrispionasje langt mer utbredt i Norge i dag. I tillegg er grensene mellom industrispionasje, forskningsspionasje og den mer tradisjonelle militære og politiske spionasjen i stadig større grad i ferd med å viskes ut. Eksempelvis har Norge på bakgrunn av råd fra PST utvist flere studenter og forskere fra Iran. Ikke alltid like gode råd, men dog.

Og her er det vekstmuligheter for utviklere av apps og andre tjenester. For eksempel bør vi bibliotekarer stille oss selv (og våre leverandører) spørsmål knyttet til hvem som har tilgang til søkene vi gjør via tredjeparter som Elsevier, Springer o.l. Det kan i aller høyeste grad være interessant for mer autoritære stater å vite hva norske forskere innen roboter og raketter søker etter, hvilke artikler de leser, og kanskje også hvor de fanger sine Pokémon. Kunne man for eksempel forestille seg at Nord-Korea kunne sammenstille noen av disse dataene og finne ut hvilke personer som er interessante for målrettet spionasje med mer tradisjonelle metoder? En singel og ikke veldig attraktiv rakettforsker møter en søt koreansk studine på bar, det utvikler seg til et forhold og vips så har Nord-Korea nye og mer nøyaktige styringssystemer for mellomdistanseraketter. Det er satt på spisse, men faktisk slike ting som skjer og slik spionasje har vært drevet siden lenge før Mata Hari.

Man kan ikke klandre noen for å bruke mobilapps, eller spille Pokémon Go. Og jeg tror da våre mødre forsøkte å jage oss ut i solen, der vi satt i kjelleren med Giana Sisters i 1987, aldri kunne se for seg at de nesten 30 år senere skulle kunne si «ikke spill mobilspill, da leser folk GPS-koordinatene deres og kobler dem til bilder dere tar». Jeg tror knapt de fleste mødre har en bevisst tanke rundt dette i 2016 heller. Spionasje og datamining er så abstrakt. Augmented reality er kult. Helt usarkastisk kjempekult.

Men, jeg håper på mer bevissthet, og jeg håper på et mer opplyst forhold til mobilapper fra våre myndigheter. Jeg håper på et strengere regelverk for hva mobilapper får lov til, og jeg håper på strengere krav til utviklere, slik at man har bedre muligheter til å styre hvilke data som samles inn. Er det for mye å be om? I gamle dager var såkalt sigint, signals intelligence, hvor man samler inn informasjon fra kopimaskiner, telefoner, kameraer osv ganske krevende, og ikke minst potensielt dyrt. USA brukte eksempelvis store summer på hydrofoner i Atlanterhavet som skulle lytte etter sovietiske ubåter. I våre dager er det ikke bare enkelt og billig, det er direkte lønnsomt og selve vekstmarkedet er ikke lenger knyttet til militære formål, men markedsrettet reklame. Likefullt lar det seg altså utnytte til en lang rekke skumlere formål. Som om markedsrettet reklame ikke var skummelt nok.

Det er ganske fascinerende egentlig, men det er en krevende samtid å forholde seg til for brukere av informasjonstjenester.

… og på trommer, selveste Labbetuss!

På en av låtene mine er det en rytme som ble skapt på følgende vis: en sliten og gammel LP med Geir Børresens norske versjon av Smurfene ble utsatt for grov mishandling. (Jeg sier ikke hvilken låt.) Jeg tok en synål festet til en papirtrakt og presset ned i rillene på den roterende platen. Vibrasjonene fra rillene gikk gjennom synålen og ble forsterket av trakten. Som på en gammel sveivegrammofon. Resultatet var en slags kvernende og melodisk trommelyd totalt ugjenkjennelig som noe Smurfene kunne produsert. Jeg krediterte ingen andre for å ha skapt lyden, og spurte heller ikke om lov. Var det greit? Var det tyveri?

Denne måneden har tysk høyesterett tatt stilling til en gammel sak med lignende innhold, om enn vesentlig mer profilert. Saken dreide seg om musikeren Moses Pelhams bruk av en sampling av to sekunder med trommelyder fra Kraftwerks låt Metal on Metal, fra Trans Europe Express (1977). Trommelydene ble loopet og brukt som grunnkomp i Sabrina Setlurs låt Nur Mir. Kraftwerk mente dette var et brudd på opphavsretten, og nitten år senere tapte de saken etter flere runder i det tyske rettsvesenet. Høyesteretts grunner var at det deriverte verket ikke konkurrerte med det opprinnelige verket, og dermed ikke skadet inntjeningen, og i tillegg at å forby denne formen for sampling ville umuliggjøre hele musikkgenre. Dette er vesentlige momenter. Det er forskjell på det å sitere og det å plagiere, og det ville vært interessant å tenke på samplinger som sonisk hypertekst. Kan hende Kraftwerk faktisk selger plater når andre sampler dem, fordi folk blir nysgjerrige på kilden?

I likhet med saken har debatter rundt sampling og bruk andres materiale pågått svært lenge, og jeg vil påstå at ved siden debatter om klima og flyktninger har få andre temaer vært så langt fremme i medienes bevissthet enn opphavsrett. Selv om det er et lite hopp fra sampling til Pirate Bay er det snakk om samme landskap. Og i samme landskap finner vi lovgivning som berører fjernlån av ebøker, digitale artikkelkopier, kopiering fra ebøker osv. Og hva med bruk av bilder på foreninger og offentlige sider? Debattklimaet er hett og følelsene rundt temaet er sterke. Richard Hilton, innflytelsesrik musiker og studiotekniker, gikk så langt som å kalle musikere som sampler andres verk «onde» i forbindelse med en kommentar til rettens avgjørelse.

Et av tidenes hyppigst samplede band er Led Zeppelin. Spesielt har trommene i When the Levee Breaks blitt utsatt for godt gjenbruk i et stort antall låter. Hvor mye dette har skaffet Jimmy Page eller boet etter John Bonham i inntekter vet jeg ikke, men antagelig dreier det seg ikke om mye. Med gode grunner har aldri Led Zeppelin gått til sak mot noen av de som har samplet bandet: de har nemlig tapt en lang rekke plagiatsaker selv. Mest kjent er nok bruken av musikken til Willie Dixon, men nylig har boet etter Randy California, den avdøde frontfiguren i det psykedeliske bandet Spirit, gått til sak mot Led Zeppelin for å ha basert selveste Stairway to Heaven på en av Spirits låter. Randy California selv visste angivelig om plagiatet, men fant det ikke interessant å gå til sak. Hvorfor ikke?

Jeg tror at som «alle» musikere visste California at man låner, omformer og siterer andres verk – akkurat slik man gjør i akademia. Kreativitet handler om samskaping, ikke autonome genier i kontakt med en muse slik man gjerne hevdet under romantikken. Man kan diskutere hvor grensen mellom plagiat og inspirasjon går, men faktum er at det ikke finnes noe entydig svar på dette. Som illustrert av artister som Negativeland, the Orb, the KLF og andre som baserer store deler av sin artistiske produksjon på å viske ut skillene mellom det man har laget selv, og det man har lånt fra andre. Da Negativeland i 1991 ble saksøkt av Island records, for å ha begått massivt plagiat av U2-låten I Still haven’t found what I’m Looking For, tapte de. Ikke så rart; låten deres bestod i hovedsak av ubehandlede samplinger av U2s låt og en samplet monolog fra radioverten Casey Kasim. I tillegg var coveret til utgivelsen utformet på en slik måte at det så ut som Negativland var navnet på en utgivelse av U2. Angivelig var ikke artistene selv, altså U2, spesielt glad over måten Island hadde håndtert saken på, og kort tid etter benyttet U2 samplinger i liveshowet til Zooropa-turneen. (Dette liveshowet med de tilhørende samplingene var designet av Emergency Broadcast Network, et band som nærmeste utelukkende lagde musikk basert på nettopp samplinger.) Dette paradokset illustrerer forskjellen på musikeres forståelse av kreativitet og plateselskapers mangel på tilsvarende.

For mange ble sampling et tema da hip hop som genre ble gjenstand for offentlig oppmerksomhet på åttitallet. Genrens opphav kan spores til praksisen ved å la rappere fremføre sine tekster oppå et komp bestående av rytmeloops enten samplet fra eller fremført på LPer av en DJ. En av de første kommersielle utgivelsene som gav opphav til genren var Afrika Bambaataa and Soulsonic Forces Planet Rock fra 1982, og her finner vi igjen Kraftwerk som gjenstand for sampling, og igjen albumet Trans Europe Express. Låten har blitt kåret, av NME, til den 21. beste hip hop-låten gjennom tidene og ble banebrytende for en hel genre med sin blanding av trommemaskin, samplede lyder og rap. Dette var langt fra et enestående eksempel, og heller ikke det første eksempelet, men kanskje det mest betydningsfulle. Planet Rock var i motsetning til tidligere eksempler på sampling, og såkalt plunderphonics – altså musikk laget av andres plyndrede lyder, en svært salgbar utgivelse. Resultatet ble flere tiår hvor denne praksisen havnet i et juridisk vakum. Tidligere hadde man plagiatsaker, men for de fleste var direkte rekontekstualisering av lyd man ikke hadde laget selv ganske nytt.

Grunnen var teknologisk. Akkurat slik Internett gjorde fildeling mulig, eller slik VHS i sin tid gjorde piratkopiering av film til et tema gjorde oppfinnelsen av anvendbare samplere musikalsk intertekstualitet svært mye lettere. Tidligere hadde det å låne andres lyder vært så krevende at det måtte ligge en kunstnerisk vilje bak. Nå ble det plutselig lettere å låne en trommeloop fra James Brown enn det ble å spille en selv. En sampler tok i det minste mye mindre plass i et soveromsstudio i Bronx. Eksemplene ble etter hvert mange i hip hopens tidlige historie: Run DMC samplet Aerosmiths grufulle Walk This Way, og spilte senere inn en ny versjon av låten i samarbeid med bandet, Public Enemy samplet James Browns Funky DrummerFight the Power – noe de også eksplisitt nevner i teksten. The Shadows ble samplet flittig, det samme ble Ennio Morricone, Sting, Blondie, Led Zeppelin, U2, Queen og kanskje mest av alt sangen Amen, Brother av the Winstons. (Sistnevnte gav etter hvert opphav til en hel egen genre av musikk i form av nittitallets jungle.) Men lovligheten i det hele var hele tiden usikker.
Det er dette som ligger bak tysk høyesteretts avgjørelse. Hele moderne genre har oppstått som følge av, og er avhengig av sampling for å være kreative. Om man følger musikkhistorien bakover er denne praksisen vanskelig å skille fra, for eksempel, bluesens vane med å spille et tradisjonelt komp som en vokalist kan synge sin blues over. Tilsvarende finner man i reggae og ska. Det er ingen som betrakter dette som plagiat, selv om utallige låter i prinsippet er så godt som identiske – bortsett fra teksten.

I akademiske tekster har vi sitatretten som gjør at vi kan rekontekstualisere et utsagn fra en sammenheng, og inn i en ny en. Men vi må kreditere. I musikken har vi praksis som gjør at en musiker ikke våger å kreditere av frykt for å bli møtt med et pengekrav. I Negativelands tilfelle saksøkte Island Records bandet for 90.000$, tilsynelatende i strid med U2s egne ønsker, fordi samplingen tilfeldigvis ble oppdaget av en representant for selskapet. Alternativet er å ansette advokater som kan klarere samplinger, slik at man kan bruke dem lovlig. Med andre ord, har man råd har man lov, og kreativ praksis blir redusert til et spørsmål om finansiering og velvilje.

Et band som har kunnet nyte godt Island Records’ solide finansielle situasjon på nittitallet er the Orb. The Orbs musikk er nærmest utelukkende basert på samplinger som utgjør et ambient landskap hvor diverse lydkilder flyter oppå drivende bassganger og samplede trommer. Deres banebrytende Adventures Beyond the Ultraworld skapte sammen med KLFs Chill Out (begge på Island Records) en helt ny form for ambient musikk, og begge utgivelsene var bygget over samme lest, nemlig landskaper av samplede lyder, små melodisnutter og bakgrunnslyder hentet fra naturen eller fra radio og TV. Men her kommer en slags dobbeltmoral til syne: I følge the Orbs hovedperson, Alex Patterson, oppfordrer plateselskapene ham til å være forsiktig med å fortelle hvor han henter lydene sine fra, og at han trives godt med å skjule ulovlige samplinger i musikken. Så det er nok ikke alle samplingene som blir klarert. For meg fremstår det også som underlig at skillet mellom kunst og kriminalitet handler om hvem som har et plateselskap med dyre advokater i ryggen, ikke innholdet i verket.

Det er lett å trekke juridiske linjer fra musikk til forskning i disse tilfellene. Krav om åpne forskningsdata munner delvis ut i ønsket om å skape grunnlag for en slags kumulativ forskningsprosess hvor man kan bygge på hverandres data og gjøre oppdagelser man ikke ellers kunne. Forskjellen er at forskning i større grad er ansett som samfunnsnyttig og nødvendig, og at den i større grad enn musikk er offentlig finansiert. Musikere er i en helt annen grad avhengig av å tjene penger på produksjonen sin for å kunne fortsette arbeidet. Mangel på kreditering kan med andre ord skade inntektsgrunnlaget deres, mens for en forsker er det sjelden royalties å hente fra et sitat, selv om anseelse og status kan være hard valuta for en forsker. For offentlig finansiert forskning er det også et prinsipielt etisk spørsmål knyttet til hvorvidt folket skal finansiere forskning uten at denne blir offentlig tilgjengelig. Tendensen går i retning av at offentlig finansiert forskning i størst mulig grad skal være åpent, også i Norge og EU.

Dessverre er også spørsmålet om eierskap ofte mer sammensatt for musikk enn for akademiske tekster. Som tilfellet U2 og Negativeland illustrerer er det gjerne ikke musikerne som tar de juridiske avgjørelsene, og det kan i tillegg være flere institusjoner inne i bildet. Tekstforfatter, musikkforfatter, musikere og kanskje til og med flere plateselskaper eller endog filmselskaper. Alle med egne tolkninger og interesser. I tillegg kommer bransjeforeninger som ASCAP og TONO som jobber med å hente inn royalties på vegne av sine medlemmer, kanskje til og med uten at disse medlemmene vet om det. Det er vanskelig å ha full oversikt over hva som er lov og hvem man må spørre. (Illustrativt nok har jeg selv én gang fått beskjed om å fjerne en låt fra Internett fordi den inneholdt en ulovlig sampling. Samplingen det var snakk om var dialog hentet fra Night of the Living Dead, en film som er offentlige domene.)

Jeg ønsker ikke å redusere dette til et spørsmål om hvorvidt man er for eller mot sampling, eller gjøre parallellene mellom akademia og musikk for sterke. Derimot vil jeg peke på at opphavsrettslige spørsmål er et stort og komplekst felt hvor lovgivning på ett felt kan ha koblinger til et annet, og at bevisstheten rundt den helhetlige lovgivningen kan ha positiv effekt på flere områder. Intellektuelle rettigheter knyttet til programvare og filmer, så vel som musikk, kan ha berøringspunkter for bibliotekenes anledning til å fjernlåne digitale tekster. Og hva med patentlovgivning knyttet til morgendagens livsviktige medisiner? Eierskap over patenter kan være langt mer komplekse enn eierskapet over musikk, og det finnes aktører som spekulerer i å eie patenter som kanskje kan generere inntekter i fremtiden, slik det er blitt hevdet i tilfellet Jerome Lemelson, og boet etter ham. Sistnevnte har tjent svært store summer på søksmål knyttet til bruk av patenter, og blitt anklaget for å spekulere i å håndheve patenter hvor eierskapet ikke var godt kjent, gjennom dyre søksmål. Såkalte «submarine patents«. I disse tilfellene er lover knyttet til intellektuelle rettigheter alt annet enn god moral, og kan direkte føre til store lidelser fordi eksempelvis AIDS-medisiner blir for dyre.

Jeg skulle gjerne kreditert Geir Børresen, og til og med gitt ham prosenter av inntekten jeg hadde fra salget av albumet musikken hans var samplet på. (Det ville kanskje beløpet seg til 4-5 kroner om jeg var generøs.) Men jeg har valgt å la være, både i hans tilfelle og andres. Delvis fordi risikoen for å bli saksøkt for store summer er vanskelig å forutse – og utfallet av slike søksmål er tilsynelatende litt tilfeldige, og delvis fordi jeg alltid har lagt min stolthet i å gjøre lydkildene til mine egne gjennom behandling. Derimot har jeg alltid kreditert sitater jeg har hentet fra andre skribenter. Jeg skulle ønske det var like enkelt og akseptert å kreditere musikalsk opphav som i akademiske tekster. Kanskje er rettssaken i Tyskland et skritt i en slik retning?

ELAG 2016

Jeg var akkurat på konferansen ELAG 2016 i København; en bibliotekskonferanse som primært handler om teknologi. Selv om jeg i løpet av mine mange år som produsent av elektronisk musikk har tilegnet meg vesentlig teknologiforståelse er jeg humanist, og enkelte av innleggene var for tekniske for meg. Likefullt var det mange lærerike og interessante innlegg – i tillegg til at jeg gjorde meg noen observasjoner om sykdommer vi sliter med i biblioteks-Norge:

Første dag gikk med til bootcamp om bruk av billedformater i arkiver. Spesifikt presenterte Stefan Weil fra Universitetet i Mannheim deres erfaringer med å gå over fra .tiff til jpeg2000. Dette halverte størrelsen på avisarkivet deres fra 25 til 12 terrabyte lagringsplass. Det er betydelig. Selv om jpeg2000 bød på adskillige problemer hva brukervennlighet angår var det ingen tvil om fordelene. I Norge bruker Nasjonalbiblioteket TIFF, mens det ikke finnes noen strenge retningslinjer for hvilke formater som skal brukes i arkivverket. Et stort antall formater tillates, noe som kan gi problemer knyttet til brukervennlighet i fremtiden, konverteringsproblemer, tap av kvalitet i data og generelt uoversiktlige forhold. Tilsynelatende er dette ikke et prioritert felt, heller ikke ved Nasjonalbiblioteket – og jeg var den eneste fra Norge som deltok på bootcampen. Og jeg må medgi at min evne til å forstå de tekniske aspektene var  mangelfull.

Keynote speaker på dag to var Merete Sanderhof fra Statens Museum for Kunst, i Danmark, og aktiv Open GLAMer. Hennes innlegg tok for seg hvordan hackere hadde tilegnet seg en 3D-scan av Nefertiti og lagt denne ut på nettet til almen benyttelse. Spørsmål knyttet til eierskap over kulturarv og public domain var vesentlige, samtidig som vi fikk se hvordan ny teknologi og åpne løsninger i ABM-sektoren kunne gi både bedre kvalitet og generere mer trafikk til institusjonene. Eksempelvis snakket hun om Yellow Milkmaid-syndromet, og hvordan dette hadde blitt løst av Rijksmuseum. Hele presentasjonen fremstod som plottet i en bok av William Gibson: grensene mellom kunst, teknologi og formidling ble usynlige, og hackerkonferanser var åsteder for politiske intriger knyttet til demokratisering av museumsgjenstander. Fantastisk.
For en tilhenger av ideene til Richard Stallman er dette naturligvis musikk i mine ører. Mens Neues Museum i Berlin tviholder på sin offisielle, og proprietære, 3D-scan av Nefertiti til provokasjon og fortvilelelse ser Rijksmuseum økt bruk av og interesse for sine samlinger. Blant annet som offisielle og foretrukne bilder på Wikipedia. Det siste er virkelig å ivareta kulturarven og god formidling.
Man må jo lure på hvorfor det offentlige skal betale Neues Museum for å hindre tilgang til offentlige eide kulturgjenstander (atpåtil plyndret fra andre land).

Workshopen om Wikidata, som strakte seg over to dager berørte mange av de samme punktene. Som sektor vil jeg påstå at våre interesser går i retning av åpenhet, noe som blant annet manifesterer seg i gratisprinsippet både i folkebibliotek og fagbibliotek. Samtidig bruker vi årlig enorme summer, igjen av offentlige penger, på å holde liv i leverandører som motarbeider åpenhet og deling. Ikke minst beveger vi oss fra fysiske til digitale samlinger med de begrensninger det medører både for oss og våre brukere. Begrensningene går ut over fjernlånsmuligheter, kopieringsmuligheter og noteringsmuligheter. Heldigvis finnes det bevegelser som utfordrer dette, og wikimedia, wikipedia, wikidata og lignende representerer viktige aktører som vi som sektør bør omfavne. (Her er det lurt å ta kontakt med Wikimedia Norge for å få både kurs og informasjon for biblioteksansatte og -brukere, om man vil at institusjonen sin skal bli mer aktive brukere av de forskjellige wiki-plattformene.)

Jakob Voß spekulerte blant annet i om wikidata kan erstatte WorldCat og bli en viktig aktør hva bibliometri angår. Og det helt åpent og brukerstyrt.
Selv om det er problemer knyttet til åpenheten ved disse systemene (noe jeg blant annet har behandlet i denne artikkelen) er jeg overbevist om at disse problemene er barnesykdommer, og at ingenting kan være bedre på sikt enn å erstatte store kapitalistiske aktører med frivillige og åpne aktører. Wikidata vil aldri legge bånd på hvem vi deler data med, i motsetning til Elsevier, for eksempel.
Nasjonalbibliotekets huswikipedianer, og mange små museers bruk av Wikipedia er tiltak jeg bare kan applaudere, og håpe at flere bibliotek og institusjoner følger opp. Noen av de ressursene vi bruker på å betale folk som hindrer tilgang kunne med fordel i større grad vært brukt på å sikre kvalitet på åpne ressurser. Burde vi betale for iFinger og Ordnett, eller burde vi delta i utvikle Wiktionary?

Siste dag inneholdt flere korte, men svært interessante innlegg. Spesielt var Ciaran Talbots innlegg om University of Manchesters erfaringer med ALMA aktuelle i norsk sammenheng. Kort sagt kan man si at de ikke nødvendigvis var strålende fornøyde hverken med overgangen eller systemet i sin helhet. Derimot hadde de med godt hell skapt en egen app (CheckOut) som lot lånerne låne bøker via RFID og en Android-mobil. Dette håper jeg vi kan følge opp både på UBA og i Norge generelt.

Det var naturligvis også en hel del andre innlegg, men dette var de jeg fant mest interessante og lærerike. Jeg håper det blir flere representanter fra norsk institusjoner på ELAG2017, og spesielt folk fra Nasjonalbiblioteket og bibliotekarutdanningen ved HiOA. Her har vi mye å hente som sektor.

Wikipedia i skolen

Dagsavisens nettutgave fra 22/8-2012 slår fast at 8 av 10 elever i den videregående skolen gjerne bruker Wikipedia i forbindelse med skolearbeid. (Les saken her: www.dagsavisen.no/samfunn/wikipedia/)

Som en person som er levende opptatt av kildekritikk vil jeg påstå at dette representerer at alvorlig problem i skolen. Kanskje tilogmed flere problemer. Det første og mest nærliggende å påpeke er naturligvis at hvem som helst kan publisere på Wikipedia, og at selv om det finnes tildels gode rutiner for å sikre kvaliteten i artiklene er det ikke akkurat vanskelig å finne tvilsomme formuleringer, feilaktige, mangelfulle og skjeve fremstillinger av et tema eller sterkt politisk vinklede artikler der. Dette later det til at de fleste lærere ihvertfall er bevisst på. Dette er i og for seg greit nok. Det finnes ingen objektive kilder og bruk av Wikipedia gir muligheter for lærere som ønsker å lære elevene at informasjon er vinklet og subjektiv.

Det som derimot er langt mer problematisk er at elevene ikke lærer å finne informasjon. De lærer å google og de lærer å wike, og de lærer ikke å vurdere informasjonen, sjekke den opp mot andre kilder eller bruke den til å grave videre.

Når jeg underviser i kildekritikk legger jeg vekt på forskjellen mellom kilder og verktøy. Wikipedia (og andre leksika) er gode verktøy, men bør ikke brukes som kilder. Man slår opp for å finne terminologi og en lettvint oversikt – men om du bruker dette som kilde i oppgaven din da har du gjort dårlig arbeid.

Min oppfordring til landets lærere, elever og foreldre er enkel å komme med, og krevende å leve opp til: Ikke godkjenn Wikipedia i skolearbeid. Still krav til at eleven skal oppgi kildene sine, og at de alltid skal ha andre kilder enn det første de fant i Google. Dette burde ihvertfall være et krav i videregående skole, hvor faglig modenhet og evnen til å manøvrere i informasjon teoretisk sett er sentrale verdier.